Skyfritt

Tidsånden og å dø på post

2006-09-04T16:34:00.000+02:00

Forrige uke hadde jeg en lang samtale på kontoret med en mann som ikke visste om han skulle velge å gå av med AFP. Han er syk, sykere enn mange uføretrygdede, han bruker en time om morgenen for å kle på seg, han sover 3 timer når han kommer hjem fra jobb fordi han er sliten, og like fullt han jobber vettet av seg.

Hva drømmer du om, spurte jeg han. Svaret kom kontant. "Det er tre ting:
1. Å kjøpe en firhjulstrekker
2. Skaffe meg hund
3. Sitte ved et fjellvann og røyke pipe"

Alle disse drømmene var knyttet til et annet liv enn det han lever i dag. Et liv med overskudd og helse, et liv der det er tid til å stoppe opp og reflektere. Et liv der tid kommer, ikke går. Like fullt, han vegrer seg. Jeg skjønte hvorfor. Det er det samme svaret enten du er gammel eller ung, det handler om dette ene - kanskje det som preger tidsalderen vår mest av alt - behovet å bli sett og verdsatt.

«Fernando Silva leder barnehospitalet i Managua. For ham er julaften årets lengste arbeidsdag. Da Fernando sent på julekvelden bestemte seg for å dra hjem, kimet allerede kirkeklokkene ute i byen og midnattsrakettene begynte å frese mot himmelen.
Han gjorde en siste rundtur for å se om alt var i orden. Da følte han at det var noen fottrinn som fulgte ham. De lød som fottrinn av bomull, han snudde seg og oppdaget at en av de små pasientene gikk bak ham. Det var halvmørkt, men Fernando kjente barnet igjen. Det var en gutt som ikke hadde familie. Fernando kjente igjen barneansiktet merket av døden, og disse øynene som ba om unnskyldning, eller som kanskje ba om lov. Fernando bøyde seg ned, og gutten rørte ham med hånden: 'Si til …', hvisket gutten, 'si til noen at jeg er her'.»

Eduardo Galeano, "Omfavnelsens bok"

I serien Det er pinlig å være norsk i Norge

2006-08-22T19:54:00.000+02:00

Dette innlegget fant jeg på nett i dag. Noen ganger er det pinligere å være norsk enn andre. Øvrige kommentarer skulle være unødvendige:

"Ja, da er endelig min uføretrygd iorden... Thailand here I come.
Faen meg drittlei dette kalde og ufølsomme landet, på tide å komme seg nedover hvor man kan leve som en konge på uføretrygden, men masse pene damer og billig mat og drikke.
Har nå en trygd på 19000,- netto i mnd. noe som tilsvarer at man må ha en mnd. lønn her hjemme på 110.000,- hvis man skal ha tilsvarende livskvalitet som jeg får i Thailand. Har aldri likt å jobbe, synes det er ett helvete å komme seg opp om morningen. Ut i allslags drittvær, ha en feit og ekkel sjef som står å passer på deg dagen lang.
Nei folkens, kav til dere en uføretryg, da helst en som du kan få godkjent som en yrkesskade for den gir best uttelling.
Skal tenke på dere når jeg sitter under en palme og skuer ut over hvite strender og pene damer som oppvarter meg mens jeg nuter noen kalde lokale pils.
Stakkars jævler som er slaver i sitt eget land, men egentlig fortjener dere ikke bedre. "

2006-08-07T23:26:00.000+02:00

Solnedgang i Frognerkilen

Ferieneroversnartkommerhøstenogderettervinter blues

2006-08-01T16:25:00.000+02:00

VG lærer meg stadig vekk de klokeste ting. I dag er det dette: hvordan unngå å komme i gjørmemodus når man starter igjen etter ferien. Selvfølgelig, det måtte en psykolog til for å komme opp med de klokeste svar:

* Ta lang nok ferie. Forskning viser at tre uker med ferie er optimalt. Det tar tre til fem dager å komme feriemodus. De neste ti dagene er de beste avkoblingsdagene. Deretter begynner de fleste mentalt å forberede seg på jobben igjen.

*Skru gradvis opp tempoet. Du kan ikke gjøre alt arbeidet som kom inn mens du var på ferie den første dagen du er tilbake på jobb. Bruk den tiden du trenger.

*Ta skikkelige pauser. Ikke spis foran PCen, men ta en ordentlig lunsjpause. Slå av en prat med kolleger.

*Vær ærlig. Fortell det til kollegene dine hvis du føler deg tom eller nedstemt.

*Du kan forlenge feriefølelsen ved å fortsette å med sommerlige aktiviteter også etter at du har begynt å jobbe igjen. Kanskje dette er dagen for å ta med barna på badetur eller dra på sykkeltur i skogen?

Neste gang de trenger en lignende ekspertuttalelse kunne de kanskje spørre badenymfen under på 10 år. Hun påberoper seg ikke eksperttittel, og tar helst betalt i is. På vei hjem fra badeturen forleden kom det: "Heidrun, vet du hva jeg gruer meg mest til med å bli voksen? At jeg får så kort ferie." Man skal tidlig krøkes som god voksen skal bli...

Min kjæreste sa noe klokere i går. Han mente vi var gode til å gi hverandre små øyeblikk. Det er det det handler om, enten det er ferie eller ikke. Øyeblikk av berikelse. Kanskje er det derfor jeg ikke leser VG?

2006-07-31T23:03:00.000+02:00

Juli...

2006-07-31T22:42:00.000+02:00

Badenymfe i 15 graders brevann!

2006-07-31T22:13:00.000+02:00

Blant de høyeste høye, ved to av dem..:-)

Værvarsel

2006-07-12T13:16:00.000+02:00

Det skulle vært sol med makrellskyer og sønnavind nå,
men nordavinden har kommet i forkjøpet.

Det er den drømmen at det ser annerledes ut i morgen.

Barnemunn

2006-07-12T13:14:00.000+02:00

Isabelles første reaksjon om å flytte til Danmark:
"Å, nei, da må vi spise sånne lange middager hver dag....."

2006-05-02T20:33:00.000+02:00

Øyeblikk i Brussel

2006-05-02T20:24:00.000+02:00

Kafègjest

Innbyding

2006-05-02T20:14:00.000+02:00

Vil du gje meg handa ved månens skin,

lauv du er -

Under open himmel. Over open avgrunn.

Som lauv

er du og eg.

Fort skjelvande,

og fort borte.

Kom -

2006-03-10T14:41:00.000+01:00

Copyrigth Maneo

JOIN PIA AND SEE THE WORLD - PRIKKFRITT

2006-03-10T14:29:00.000+01:00

Noen ganger er kommentarer overflødige, i dag er en slik dag. Det er lenge siden jeg har sett noe i nærheten av denne stillingsannonsen....

"Pakistan International is looking for bright, smart, talented young girls with a will to take up the exciting and rewarding career of Flight Stewardess. If your resume fits the following requirement you may be the person we are looking for:

Qualification: Minimum O level or equivalent is required
Higher degree would be preferred
Nationality: Norwegian
Marital status: Single
Age: 20-25 years at the time of application
Height: Minimum 5”-3” (1.60 meter)
Health: Medically fit as per international standards with perfect eyesight. Users of spectacles and candidates with skin problems need not apply.
Languages: Should have ability to speak and write English and Norwegian language. Knowledge of urdu and other languages will be an additional qualification
Place of posting: Oslo

General Guidelines: Selected candidates are required to appear for interview on 21st March 2006 at 0900 and should bring the following

Application giving complete details about qualification, age, height and experience.
Two recent passport size photographs
Two full postcard size standing photographs, one with front and one with side pose
Original and photocopy of required qualifications
No Travel / Daily allowance is admissible"

Kan noen for ordens skyld fortelle meg hva en "rewarding career" som flyvertinne er? I min verden handler den utelukkende om to ting; Te? Kaffe? Og hva er det som er så rewarding med det? Makan!

2006-01-29T18:00:00.000+01:00

Den undrende

2005-11-18T12:33:00.000+01:00

Hvor mye lever et menneske egentlig?
Lever det tusen år eller et eneste?
Lever det en uke eller flere århundrer?
For hvor lenge dør et menneske?
Hva menes med for alltid?

Pablo Neruda

2005-11-17T08:41:00.000+01:00

A man is rich in proportion to the things he can leave alone.

2005-11-16T22:07:00.000+01:00

Lullaby

2005-11-16T22:04:00.000+01:00

Mothers have woven a black velvet ocean
And spread it between the night and day shores
So that children might sleep, gently rocked by the motion
Of waves beneath boats built by fathers like yours

With you safe aboard by the shore we will linger
And watch as your breathing it fills up the sail
You loosen the moorings, your grip on our finger
And leave on the velvet a silvery trail

Alone on the shore with our heart close to breaking
We stand in the wake as you glide from our reach
Calmed by the thought that the voyage you're taking
Will bring you at dawn back safe to this beach

We cannot sail with you, be there to guide you
Or pilot your boat through the black of the night
But no ocean can keep you, no darkness can hide you
Away from our love and its undying light

Silje Nergaard

2005-11-15T16:15:00.000+01:00

Kraftlinjer

Påminnelse

2005-11-15T15:41:00.000+01:00

I dag minnet du meg på det, at jeg gir deg noe. Et noe jeg ikke alltid ser selv. Ordene dine betydde mye for meg i morges. I dem bor håp og retning, og en overbevisning om at til sammem skaper vi noe bra. For hverandre.

Takk, JS. Jeg elsker deg!

Vet du...
... at du gjør dagene mine utrolig bra?
... at du gjør meg glad? Tvers gjennom!
... at jeg aldri har følt som jeg gjør nå?
... at jeg har begynt å drømme igjen?
... at jeg har begynt å tro på meg?
... at jeg smiler? Mye!
... at jeg klarer å løfte blikket? Å se oss...

Å være to er ikke alltid enkelt, men det er alltid sterkere!

2005-11-15T15:39:00.000+01:00

hoest

Til Siri

2005-11-15T15:24:00.000+01:00

Hvem lærer fuglene å synge?
Hvem styrer den usynlige hånden
som løfter soldatens ansikt
opp av søle og blod?
Jeg vet ikke hvem det er,
men hun kaller håp.
Hun er verdighetens søster
og menneskelighetens mor.

Hvem lærer menneskene å elske?
Hvem knytter det usynlige båndet
fra hjerte til hjerte når tårer
renner for en annens skyld?
Jeg vet ikke hvem det er,
men hun kalles håp.
Hun er fruktbar vårsols slektning
og ensom svales venn.

Håpet er en båt som alltid bærer,
så mye mere verd enn drømmen selv.
Straks den er din, den kjennes slitt.
Men håpet lyser sterkere
for hver gang det ble ditt

Hun lærer fuglene å synge.

Anne Grete Preus

2005-11-09T20:42:00.000+01:00

Det drømmer et regn mot ruten,
en stille, unnselig larm
av vannet som varsomt lister
seg ned langs min vinduskarm.

André Bjerke

2005-11-08T18:04:00.000+01:00

Parislykke...

Om jeg kunne ønske meg hva som helst..

2005-10-27T11:26:00.000+02:00

..ønsker jeg meg kanskje mest av alt mer av det Agnar Mykle her beskriver. At vi ser, ønsker å se, at vi lytter mer enn vi snakker, at vi gir uten å kreve tilbake, at vi møter andre slik vi møter oss selv - med raushet. Alt hva varme kan gjøre med oss!

«Jeg har min sirkel,» sa hun stille og tenksomt. Og jeg lyttet. «Og i den sirkelen har jeg alt. Men likevel er der ansikter og hender utenfor sirkelen.»
Hun så opp på meg:
«Hvor ofte ser du et ansikt på trikken, som du fester deg ved?» sa hun.
«En gang i uken, kanskje,» sa jeg.
«Jeg også,» sa hun. «Men hvor ofte ser du et ansikt som du ikke kan ta blikket bort fra? Som du med en gang føler kunne ha vært med i din sirkel? Burde vært med? Skulle vært med?»
«En gang annenhver måned,» sa jeg.
«Slik er det med meg også,» sa hun. Men så så hun rett på meg.
«Hender det noensinne at du tar et skritt for å få se og kjenne hånden som hører til det ansiktet?»
«Nei,» sa jeg. «Gjør du?»
«Nei,» sa hun. Men så fikk hun smilerynker rundt øynene: «Men i dag gjorde vi det!» sa hun.
«Ja,» sa jeg.
«Jeg vil ikke ødelegge noen sirkel,» sa hun. «Jeg vil bare gjøre den større. Større, og rikere. Og varmere. Jeg hadde ikke visst for i dag at det kunne gjøres. Fra nu av er du med i sirkelen. Og ikke bare er du og jeg blitt rikere, men hele verden er blitt varmere.»

Jeg tror det er dette budskapet Rosa Park har etterlatt seg, og som har gjort slikt inntrykk på oss. Hun ba om å bli sett - på like premisser. Hun valgte å la være å reise seg for en hvit mann på trikken, fordi hun trengte hvile selv og ikke kunne godta at hennes hudfarge var mindre verdt. Rosa Park døde denne uken, og det er først nå jeg har blitt oppmerksom på henne. På hva denne hverdagshandlingen har betydd. Hun stod opp for det hun trodde på, selv om det innebar fengsling. En tilsynelatende liten handling, men den forandret verden! Eller for å si det på Jesse Jacksons vis:

"Hun ble sittende for at vi andre skulle reise oss".

2005-10-27T08:31:00.000+02:00

2005-10-27T08:25:00.000+02:00

Er det slik vi gjemmer oss, kamuflert bak en maske, en anonym hær av agenter? Hva vet vi om hverandre, det livet vi lever, drømmer. Det er tryggest slik, bak masken, men var det dette livet vi drømte om?

I Guds navn og litt til

2005-10-17T10:11:00.000+02:00

Vår tids kjedebrev er langt mer spennende enn de jeg fikk i barndommen. Send et viskelær til Addis Abeba, og du vil få 13 igjen. Selvfølgelig, jeg gjorde det, og var jeg riktig heldig, fikk jeg et selvlysende gult ett tilbake. Et slikt jeg kunne gjemme meg i klesskapet i gangen med, og se at jeg med ett delte klesskap med et lysende spøkelse.

Dagens kjedebrev har nye former. De er ikke slik at jeg lenger kan gjemme meg i klesskapet med dem eller brette fine servietter av det jeg får i retur, men bankkontoen min kan jeg få lov til å tømme. Særdeles frivillig. I desperasjonen over at Jens enda ikke har ringt (jeg hadde elsket å være arbeidsminister sammen med deg, Gerd Liv), åpnet jeg innboksen for ledige stillinger. Først var det en magisterkandidat fra Ghana som hadde skrevet hovedoppgave om et språk jeg aldri har hørt om, langt mindre kan uttale. Og så var dette denne herren. Synd for han at kontoen for hårfargen er tom for øyeblikket, og at det blonde har antatt mørkere sjatteringer siden midtsommers. I Guds navn, er det mulig!

Assalamu Alaikum ,
My name is Mojeed AL.Salem, the son of Mr. Sarmad AL.Salem of blessed memory, During the crises against the President Sadam Huseni`s in Iraqi to outcast him and his party members and his followers, an order was given to all the iraquis under Sadam to surrender . My father being One of the most successful banker in our country and because he did not support the ideas, he was killed along the side with his driver, my mother and my two sisters on their way to Jordan boder.

Before his death, my father had deposited with a FINANCE house in ASIA the sum of (USD6. 5 MILLION). After the death of my father, I decided to move out of Jordan to Malaysia where the money was deposited and re-located under political asylum as a refugee to seek for foreign partner overseas that will assist me to move this money out of the FINANCE house here to your country as I have made up my mind to invest and live in your country.
I accept to offer you 7% of the total sum for your assistance as soon as the money gets into your account while 5% will be mapped out for any expenses that may be incurred in the course of this transaction both local and international.

I want truth and honest to be our watch word in this transaction and please treat this transaction with strictly confidentiality for successful out come of it. All I want you to do is to send me your personal phone and fax numbers and also your private e-mail address for easy and urgent communication. Note that this transaction is 100% risk free and requires absolute confidentiality.Pls contact me at (mojsalem_2004@yahoo.com.my)

Thanks
and May Allah bless you.
Sincerely,
Mr.Mojeed AL.Salem

2005-09-29T17:09:00.000+02:00

Nonner i Siena.

Prinsesse Vilikke

2005-09-29T16:56:00.000+02:00

Jeg vet hva jeg fryktet mest med den rød-grønne faren. Det var ikke lespingen til Jens, skolematen til Kristin eller at Åslaug skal bli distriktsforsvarsminister. Det var ikke det. Men, tanken på at Gerd Liv skal få enda mere makt enn hun allerede har, ja den misliker jeg sterkt. Første varsel er kommet allerede. Den nye arbeidsmiljøloven er en saga blott, og alt arbeidet med den går inn i historien som sløsing både med min og andres tid.

Jeg er lei for det, Gerd Liv. Men, jeg liker ikke at du er i buksene til Jens. Ja, jeg er for fagforeninger, og visst kan de tilføre mye godt. Og at jeg skrev side opp og side ned om det en gang i en semesteroppgave i statsvitenskap, minnes jeg fortsatt. Men, etter å ha deltatt på vårens vakreste eventyr i fjor, og endt på Reidar Websters kontor sammen med en bråte mennesker fra blant annet ett av dine forbund, lærte jeg en lekse. Den om det bakstreverske.

Ja, det er nettopp slik jeg opplever deg. Som en prinsesse Vil ikke. Vi vil ikke akseptere endringer, vi vil ikke se at fagforbundene, slik mange av dem i dag fremstår, tilhører industrisamfunnets tid, vil ikke si at vi må tenke nytt, at det for eksempel ikke nødvendigvis er negativt å vurdere individuell avlønning i de fleste yrker, fordi sånne som jeg gjerne vil ha betalt etter insats, ikke ansiennitet. Og det er bakstreversk å lukke øynene for det som skjer i verden for øvrig, og fremdeles late som at vi ikke er en del av resten av verden, forspist på olje som vi er.

Gerd Liv, du har en jobb å gjøre. Blant annet med å få inn minstelønnsordninger i næringer som er utsatt for presset fra Øst-Europeisk arbeidskraft. For at disse ikke skal utnyttes og for at norske arbeidstakere fremdeles skal være i jobb. Jeg ville med glede sett på at du hadde brukt kreftene dine på dette i stedet for å nekte fornyelse i arbeidslivet. I mitt hode, om ikke annet, har det skjedd mye siden august 1977, da arbeidsmiljøloven ble vedtatt. At dette ikke også skal gjenspeiles i lovverket var for meg underlig. Men, det var før jeg møtte dine disipler i fjor vår. Nå vet jeg bedre! Og hvem som får dem til å tenke slik.

De små tingene

2005-09-21T09:03:00.000+02:00

Det var ikke jubelen over å kunne gå på jobb som dro meg ut av senga i dag morges. Det var ikke gleden over å vite at jeg har oppgaver langt opp over ørene. Det var ikke tanken på alt maset som kommer i løpet av dagen og som gjør det vanskelig å finne ro til å kunne konsentere seg.

Det var ikke det, men likevel stod jeg fornøyd opp. Fordi du var der, fordi jeg kjente varmen fra kinnet ditt. Fordi du hvisket vakre ord i øret mitt. Ord som farger dagen med regnbuens farger. Ord som løfter meg opp og lar meg finne energi. Og det du sa uten ord. Hendene dine over huden min. Brune øyne som glitret mot mine, armene dine når du holdt rundt meg før jeg gikk.

Jeg tenkte på det i morges, på vei ned trappen. Jeg ønsker meg mange slike morgener. Morgener med deg - og de små viktige tingene.

2005-09-12T14:10:00.000+02:00

H�stkyss

Lyset i september

2005-09-12T13:42:00.000+02:00

Det har blitt stille her de siste ukene. Den var født av de gode intensjoner, bloggen. Den skulle bli en jobb-blogg, et sted der frustrasjoner kunne luftes ut, eller gleden over Valgerd og Dagfinns fadeser kunne harselseres fritt med. Et pusterom, et sted for de frie tankene, de som er skrevet uten forventning eller krav om å være noe annet enn nettopp det.

Jeg har lest i arkivet i dag. Mye har skjedd siden en sliten vårdag i mai på en flyplass i Helsinki. Belastningene er de samme, men ikke større. Selv om utfordringene har vokst. Gleden over jobben er like stor, men ikke perspektivløs. Erkjennelsen av at næringslivet er de store pengers tumleplass er fremdeles de samme, og igjen har jeg sett at menneskets verdi i dette spillet er uendelig liten når det smeller. Det finnes alltid en grunn, alltid en unnskyldning, selv når mennesker har bidratt med det viktigste de har – sitt liv. Det holder ikke, vi skal tilfredsstille eierne, selskapets styre ønsker større vekst, synergiene vi ønsket har ikke gitt tilstrekkelig avkastning. Det er mange fine ord, økonomers ord. Det er lite snakk om mennesker i næringslivet. Og likefullt, det står i et hvert strategidokument til selskaper med respekt for seg selv. ”De ansatte er vår viktigste ressurs”. Tenk om vi hadde ment det.

Jeg tror det er nyttig at jeg opplever det innimellom, kjenner på kroppen hva det gjør med meg når mennesker rundt meg får økonomiske sannheter om at dine 20 år hos oss ikke er verd noe, servert i fanget. Det skal minne meg om noe viktig, jobben er ikke livet, og livet er ikke jobben.

For det finnes noe annet, noe mer, noe som setter jobben i perspektiver. I dag er ikke det viktigste som skal skje restrukturering og sammenslåing av organisasjoner. Selvfølgelig er det spennende, det er akkurat like spennende som før. Men, det er ikke det viktigste. Det viktigste er en armkrok med hull i som venter på meg i kveld. Den som er fylt med det vakreste og viktigste av alt, din kjærlighet.

2005-08-28T16:49:00.000+02:00

-Det er et hull i armkroken min når du ikke er her, sa han.
Hun smilte. For hun visste at armkroker med hull i er det som betyr noe, når alt kommer til alt.

2005-08-26T11:35:00.000+02:00

Italia 2005

August

2005-08-26T11:29:00.000+02:00

August er det mykeste myke jeg kjenner,
denne skjelvende streng mellom sommer og høst,
denne dugg av avskjed i mine hender.

Dette hemmelig milde inn over jorden,
denne lyende stillhet:
Tal Herre, tal!
Dette lyset som hviler
på modningens høyde,
dveler
og synker mot visningens dal.

Disse kvelder da trær
er som skygger i skyggen.
Denne etterårsfred over sted og forstand.
Jeg har drømt at jeg seilte mot Evigheten,
og en kveld i august var den første
besynderlig duse kjenning av land.

Jeg vet midt i alt det jeg ikke vet:
August er det mykeste myke jeg kjenner,
myk som sorg og som kjærlighet.

Einar Skjæraasen

2005-08-22T10:26:00.000+02:00

Hva tenker hun?

2005-08-15T09:37:00.000+02:00

2005-08-15T09:23:00.000+02:00

Det blåste i mitt inre en iskall, höstlig vind.
Och frosten i mitt sinne drev pärlor till min kind.
Och kylan trängde utåt och härdade mitt skinn.
Och huden blev en fästning som inget släppte in.
Då stod du där i vimlet och sträckte ut din hand.
Som polstjärnen på himlen som hjälper en i land.
Så råkades två stjärnor i rymdens oändlighet;
Två tynande lanternor på havets ödslighet.

Och den som börjat stelna, och trotsa kärleken,
befruktades till å leva och älska själv igen.

Så vill jag bli som Solen som värmer dina ben,
som luften och som Jorden; som livet dom dej ger.
Så vill jag bli som regnet, när vägen din känns hård,
och kunna fukta marken framför dej där du går.

Og verden går stadig fremover..

2005-08-11T16:40:00.000+02:00

Kjell Inge Røkke får ikke bygge villa i Asker på grunn av premenstruelle kvinner som ikke klarer å levere på kjøkkenet og i senga. Det mener Asker-arkitekten Finn Sandmæl, skriver VG.

Jeg håper for din kones skyld at du er homofil Sandmæl, skriver Maneo!

Morgenansikt

2005-08-11T14:27:00.000+02:00

Ansiktet ditt om morgenen
har myke linjer.
Sovende ligger du, jeg kan se at du drømmer,
som et barn, fredfullt.

Jeg liker ansiktet ditt om morgenen,
det ubeskyttede.
Linjene forteller en annen historie
- det er ikke nattens.

Snart åpner du øynene og tar imot meg.

2005-08-08T09:08:00.000+02:00

Beethowens niendes kor stemte opp
sola på himmelen gjorde et hopp
Et neonlys blunka to ganger til meg
når du sa: Jeg tror jeg elsker deg..

Utstillingsdokka i vinduet lo
En sønnavind smelta vekk snø der vi stod
Gågata ble til en sølvbeslått vei
Og du sa: Jeg tror jeg elsker deg..

2005-08-02T11:29:00.000+02:00

Solnedgang over Elba.©Maneo

Räds ej natten

2005-08-02T09:36:00.000+02:00

Sov
jag ligger här brevid dej
inget får röra dej
av världen utanför
vi reser i månens ljus
till världar i solgult ljus
där inget någonsin dör
till himlar av rosenblom
doft av jord
sommarvarm
regntung skog
där morgonen bor

Sov
jag väntar i nästa land
där hav och sand
älskar med varann
vi svävar i ängelvals
vilar i gudars famn
för allt vi vill är sant
om du tror du kan
jag vet
flyga är
inte fåglarnas hemlighet
det är
drömmarna som bär

Slut dina ögonlock
och önska
vad du vill
allt kan du få
sov
liten sov
jag ligger här brevid dej
inget får röra dej
räds ej natten

Eva Dahlgren

2005-08-01T17:13:00.000+02:00

Er hun norsk?

Vis meg din hatt og jeg skal fortelle om du er nordmann

2005-08-01T16:12:00.000+02:00

Jeg har vært på ferie. Ferie er en fin ting for betraktninger rundt livet, hvor deilig dagen er når klokka ikke ringer, hvor rart melka smaker i andre land, og hvorfor de på død og liv skal spise kaker til frokost. Vi koser oss på ferie, og vi stønner og bærer oss over alt som ikke er som hjemme.

Doen for eksempel. Den som ikke er en do, men et hull i gulvet. Ikke er det nødvendigvis helt rent heller. Og kakene til frokost, disse søte motbydelige og ikke minst tørre stykker stekt mel som skal gi oss energi til å holde ut dagen. Jeg innrømmer det, jeg er ikke god på frokost sånn i det daglige. Det er noe med tiden på døgnet, min egen manglende evne til å stå opp første gang vekkerklokka uler om morgenen, og det faktum at jeg er jente og faktisk ser fordelene ved å ikke løpe meg gjennom dusjen. Like fullt, her i forrige uke tok jeg det i meg. Jeg var møkk lei kaker og hvitt brød med parmaskinke og gul ost. Cappucinoen gikk ned, men med den fulgte det drømmer. Drømmer om Wasa sport med makrell i tomat. Slikt jeg ikke klarer å klemme i meg til frokost hjemme.. Men, i Italia, der kommer de. Og med ett blir det slik at det som er hjemme er bra. Selv om også jeg rent objektivt foretrekke parmaskinke foran flykræsj. Når jeg er hjemme.

Det er ikke uten grunn at min mor dro til syden med knekkebrød og brunost i kofferten. Det er slik vi nordmenn er. Eller at en tidligere kollega av meg alltid ferierer på det samme stedet på Mallorca år etter år, av den enkle årsak at der har de norske aviser. Nå kunne det jo tenkes at vi kanskje kunne levd like godt uten sommerens agurknyheter fra nyhetsredaksjonene, men det tørr vi ikke ta sjansen på, redde som vi er for hva vi går glipp av.

Nordmenn på ferie er noen rare dyr. De er enkle å få øye på for en kjenner. Beige klær, ryggsekk, og få ytre karakteristika som skiller en mann fra en kvinne. Vi er et praktisk folkeferd og trives best i bekvemmelige shortser og Scholl sandaler. Vakkert er det ikke, men du verden så praktisk!

Og det er en annen påfallende ting med nordmenn på ferie. Sett deg på et hvilket som helst fly fra en hvilken som helst eksotisk destinasjon minimum 10 km ut av landet, og du kan banne på det. Nordmannen, det er han som kommer hjem med en hatt som suvernir. Jo rarere og større, desto bedre. Og som prikken over i'en skal han helst gå med den på hodet på vei hjem. Dermed har det seg slik at jeg, selv om jeg bare har vært i Italia, faktisk har sett Robin Hood og Robinson Crusoe nå, på ett og samme fly. Og en eller annen som hadde bundet opp restene av det som må ha vært en Heyerdalflåte til en sivhaug på toppen. Mulig var hun inspirert av Fru Frp, eller en afrikansk stammehøvding, hva vet vel jeg..

Kanskje er det oljen, at vi har sett Odd Karsten rapportere fra den arabiske verden og vist oss at oljekonger, de har noe på hodet, det kommer av. Jeg ser ikke bort fra at vårt "det er typisk norsk å være god"-ego vokser seg enda større og sterkere om det ser ut som du har vært på ferie med selveste Christoffer Columbus, og du i virkeligheten har vært en svipptur til Halmstad. Kjedelig er det i allefall ikke. Og tenk hvilke eksotiske historier det rommer når vi kommer hjem, en jegers bevis på at nordmenn erobrer verden!

2005-08-01T13:53:00.000+02:00

Sykkel mot tre.©Maneo

2005-07-30T13:48:00.000+02:00

Jeg fant henne i en liten landsby på Elba. Det var fest i byen, på torget ved kirken. Hun så meg ikke, det eneste hun hørte var tonene fra musikerne like ved. Hun var i sin egen verden. Akkurat slik som jeg blir dert når jeg tenker tilbake til Elba, til Pomonte, til et gyldent øyeblikk fra en ferie nettopp forbi. ©Maneo.

2005-07-10T21:29:00.000+02:00

Noen øyeblikk er viktigere for meg enn andre. Som dette, et sommerøyeblikk i hagen hjemme. Denne hagen som jeg nå har bestemt meg for å overta, som feriested og pustehull og påfyll av hvile og et annet levesett. Hvorfor? Fordi jeg lever best som et balansert menneske.

2005-07-10T20:45:00.000+02:00

På min dialekt har vi et ord, mesta. Det betyr nesten.
Etter en helg på norske veier, kan jeg trygt fastslå: Statens Vegvesen har gjort en treffende navneendring. Nå slipper vi å forvente noe mer enn mesta fra den kanten i all fremtid.

070705

2005-07-09T00:05:00.000+02:00

Det skulle være en vanlig sommerdag i juli. Jeg skulle skynde meg hjem fra jobb, bade i solen, spise jordbær, og dovent klø mine ferskeste myggstikk.

Jeg gjorde også det. Og likevel. Det ble ingen vanlig torsdag i juli i går. Det skjer noe med deg når du får en tekstmelding og sjekker den, og den sier: "Hei, kan du ringe far. Vi er ikke skadet, men den ene bomben gikk av rett ved siden av der vi var. Jeg får ikke tak i han. Si at vi er ok. Alt er kaos her. Klem"

Jeg drømte at vår Herre var en pode med reven
brok og skrubbsår på hver legg
Jeg så ham klinke kule med vår klode i muntre
sprett mot universets vegg
Han klinket han var glad og det var sommer og
solen tente lyn i farget glass.
Og tusen kloder rislet fra han lommer for i vår
Herres lommer er det plass.

Og klodene fikk danse, sveve, trille til glede for
hans hjerte og hans syn.
Så ble han distrahert, og glemte spillet, en sommerfugl
strøk vingen mot hans bryn!
Å for en dag å fange sommerfugler! Det vakreste
av alt han hadde skapt.
På marken lå Vårherres klinkekuler og følte seg
alene og fortapt.

Omsider kom han trett, som alle poder når det
er kveld og leken har vært sen.
Han lå på kne og samlet sine kloder. Da så han
at han hadde mistet en
"Den lille blå! Den minste av dem alle!" Han lette
under gress og sten og hekk.
"Og den som var så blank i solefallet!" Men mørket
kom, og kulen den var vekk.

Det var vår egen Jord som var blitt borte, og marken
lå der nattekald og våt.
Og Gud gikk hjem og hurtet i sin skjorte. Men jeg
kan ikke huske om han gråt.
Og vi som av den lille jord en båren og tror
at intet teller uten den,
får håpe at Han leter mer i morgen og at
han finner oss igjen.

2005-07-07T11:31:00.000+02:00

Noen dager er det morsommere å gå på møte enn andre, når dette er agendaen som mottas i forkant!

2005-07-07T00:34:00.000+02:00

raindrops on roses and whiskers on kittens
bright copper kettles and warm woollen mittens
brown paper packages tied up with strings
these are a few of my favourite things

cream coloured ponies and crisp apple strudels
doorbells and sleigh bells and schnitzel with noodles
wild geese that fly with the moon on their wings
these are a few of my favorite things

girls in white dresses with blue satin sashes
snowflakes that stay on my nose and eye-lashes
silver white winters that melt into springs
these are a few of my favorite things

when the dog bites, when the bee stings, when i'm feeling sad
i simply remember my favourite things and then i don't feel so bad

2005-07-06T18:01:00.000+02:00

Spindelvev

2005-07-06T17:47:00.000+02:00

Nå er nå
når du leser dette,
før du glemmer det igjen.
Nå
går et stykke av evigheten,
titusendelen av et sekund
gjennom hendene dine, gjennom øyet
som et snefnugg, trillende perle,
pil i luften,
før den rammer.
Spydodden av alt som var
og aldri er hendt før.

Nå
er du alt blitt eldre
siden første linje. Nå
er en fallende foss,
et klaprende hjerte. Nå
kom en sky foran solen. Nå
fløy fuglene bort. og nå
har du alt glemt det.
Blad om da,
eller flytt på deg.

Rolf Jacobsen

2005-07-01T21:12:00.000+02:00

Rune Gerhardsen utgir en Håndbok i politisk tøv. Andres tøv, selvfølgelig. Og for første gang kunne en bok gjerne vært utvidet med minst et par kapitler.

2005-06-30T00:03:00.000+02:00

Shakespeare and Company

Where streets of the world meet avenues of the mind

2005-06-27T22:46:00.000+02:00

Det finnes en bokhandel i Paris. På Seinens bredd, med utsikt til Notre Dame, der holder han hus, grunnleggeren av Shakespeare and Company. Det er George Whitmans bokhandel. Han er sagnomsust, som butikken selv. Den som lukter av gamle bøker så langt øyet ser, og støv - mye støv.

Jeg har gledet meg i ukesvis til dette besøket jeg ikke kan avstå. Paris, det er to ting for meg. Sacre Ceur og denne verdenen av gamle bøker, der du, om du ikke har funnet et husrom, også kan sove. La oss ha det sagt, jeg elsker bokhandler, og benytter en hver anledning. Jeg har besøkt en håndfull, men ingen, ingen er som denne.

George Whitman har blitt gammel. Han sitter utenfor i dag også. Det gamle sterke ansiktet er borte, den vakre mannen er byttet med en gammel. At han bare delvis hører hjemme i denne verdenen nå forteller antrekket om. Silkepysjamas og dansesko. Det er en skrantende manns verden. Og likevel, han eier fremdeles dette universet, enn så lenge. Han ser ut til å klore seg fast, helt til det siste ordet ikke lenger finner feste i hans hode. Han er en legende, som bokhandelen selv. Snart er han borte.

Kanskje er bokhandelen også det. En forretningsmann har kjøpt nabohuset, Esmeralda. Dette slitte hotellet hvor jeg en gang bodde, og trodde at jeg hadde fått et værelse uten bad, inntil jeg åpnet klesskapet. For forretningsmannen er det ikke lenger plass for Esmeralda eller Shakespeare, sjarm og sjel er et vokabular han ikke kjenner, det er næringseiendomsvokabularet som er Alain Bossieres domene.

George er en stabukk, selv i pysjamas. Han gikk rundt i verdenen i 7 år, det er ingenting mot den kampen han kjemper nå. Mot Alzheimer og Monsieur Bossiere. Jeg har ikke mye, sier han. Alt som vil finnes igjen etter meg er noen sure sokker og kjærlighetsbrev, vinduene som ser utover Notre Dame og min lille Rag and Bone shop of the Heart med det unike mottoet: "Be not inhospitable to strangers lest they be angels in disguise".

I en næringslivsmann øyne er mye som ikke er penger, lite. Som dette. Men der verdens gater møter sjelens avenuer, hvordan skal det noen gang kunne bagatalliseres til et spørsmål om Euro? Har vi råd til å la slike skatter gå tapt, for at rike Sør-Amerikanere skal få kjøpe en leilighet med panoramautsikt som de kan la stå tom mesteparten av året?

Jeg la en mynt i Wishing well-brønnen din, George. I slike viktige øyeblikk tror jeg på sjebnen. Og engler, for sikkerhets skyld.

"The only thing we are missing is angels. In this world there is no place for them. And anyway would our eyes recognize them? Perhaps we are surrounded by angels without knowing it." Henry Miller.

2005-06-26T18:24:00.000+02:00

Paris, midtsommeraften

2005-06-22T00:44:00.000+02:00

Mennesker vil med tiden glemme hva du har sagt og ting du har gjort, men ikke hva du fikk dem til å føle.

Gate gourmet til begjær

2005-06-19T23:49:00.000+02:00

De ristet lettere oppgitt på hodet de to franske kvinnene ved siden av meg på flyet til Paris i dag. De hadde nettopp bestilt sandwich og konstatert det samme som meg - flymaten er ikke det den engang var, om den noensinne har vaært det. Kanskje var det i løpet av alle rettsrundene med Braathens i Norge at Hr Lindegaard fikk ideen. Bort med papp, engangsbestikk, ekstra emballasje og varme retter, fra nå av gjelder norsk matpakke. En skive gulost og et karbonadesmørbrød med halvdøde tomater på. Det ser unektelig temmelig dvaskt ut, og ikke noe engang Pavlov ville fått sine hunder til å sikle av dette. Synet er omtrent som min fristende frokost smurt i et snev av panikk tidlig på morgenkvisten. Ikke til å undres at de skrukker på nesa. Så klager de da også, damene, godt over middagshøyden begge to, og alt annet enn det du tenker på med elegante franske damer. Disse er av bestemortypen, og de har da også disse bestemorkjolene som bare bestemoedre kan elske. Men at de kan en del om mat er det ingen tvil om. Kroppsbygningen forteller sitt tydelige språk, det ikke klær kan kamuflere. Og de er skjønt enige - denne gourmetvarianten er ikke laget av Babette.

De er ikke alene om det. Herren foran reiser seg, går bort til flyvertinnen og forteller at han er angry. -Hungry?, spør hun. Nei. -I'm angry, sier han. I'm angry because I'm so hungry, and this is not propper food. Damene ved siden av nikker, de har enda ikke fått servietter, og synes servicen er alt annet enn det den skal være. Med rette. Mulig det er vanskelig å vere flyvertinne i matpakketider, det er ikke mye eksotisk og eventyr over slike flyreiser. Det er bare cash.

Kanskje er det nettopp det vi passasjerer vil ha, men kjære SAS, jeg tror dere må la oss bli vant tl tanken. Jeg er enig, den maten så miserabel ut. Og det hender at vi flyr med andre selskaper, som for eksempel Singapore Airlines, og da vet vi at det finnes alternativer. Som også er billige. Kanskje vi skulle hatt muligheten til å velge - noe annet enn dette, nå når vi likevel betaler ekstra.

Gate gourmet må det kun ha vært i teorien i dette tilfellet, selv om det nok hadde hjulpet litt om mine franske naboer hadde husket å ta av matpapiret som var rundt brødskivene før de begynte å spise dem...

Min mat? Utmerket. Flytende fransk, selvfølgelig!

2005-06-19T13:58:00.000+02:00

Parisdager, tralala...

2005-06-17T11:24:00.000+02:00

Svalende sommerregn

Let me introduce myself

2005-06-15T20:03:00.000+02:00

Det sitter en mann på et podium. Ved siden av spiller Nils Petter Molvær trompet. Det er vakkert. Mannen lytter, musikken er som en vinds hvisken på en godværsdag i fjellet. Mine tanker dras automatisk til Jotunheimen, til mine fjell. Hva den lille mannen tenker, vet jeg ikke. Kanskje er han også hjemme. Kanskje tenker han også på vinden, jeg aner at den også leker seg slik der. Brått bøyer han seg ned, knyter opp skoene. Så tar han de av, setter de pent inntil stolen. Som om det var den mest dagligdagse ting å gjøre foran 500 mennesker. Han trekker beina innunder seg i stolen, lener seg tilbake, lytter oppmerksomt igjen.

Vi har for lengst satt oss og reist oss igjen, slik skikken er når man tar imot høyheter. Molvær lar musikken hviske ut. Mannen sitter like avslappet. Han inntar podiet slik du og jeg inntar vår egen sofa - dagligdags. Så begynner han å snakke. Og han har ikke før startet, så kommer de. Ordene jeg for alltid kommer til å huske denne dagen for. "Let me introduce myself. I'm a human being, just like the rest of you. I'm no different." Han sier ikke navnet sitt, bare dette ene.

Den lille mannen som nettopp har presentert seg er Dalai Lama.

I halvannen time snakker og ler han, like avslappet sittende, uten manuskript. Om etikk i en ny verdensorden. Og av alle vinklinger han bruker, de ender alle ut i dette ene. Alt handler om oss selv, om hva som skjer i vårt eget hode. Fundamentet i Buddhismen, og for alle levende mennesker er det samme - det er oss det kommer an på. Vi er alle like, vi er alle født med denne ene viktigste bagasjen - potensialet som ligger i oss. Potensialet til å skape et godt liv, et liv av glede.

Og hvilken lykke! I min verden i næringslivet er det to ord som er strengt forbudt- jeg føler. I næringslivet føler vi ikke noe. Vi tenker, vi tror, vi planlegger og vi mener, men vi føler ingenting. Dalai Lama føler stadig vekk. Fordi vi på bunnen er, du vet...Og at grunnleggende er alt vi ønsker oss glede. Hans tilnærming er slående motsatt av blåskjorteteori. Jeg kan ikke et fnugg om business, sier han. Men, jeg kan mye om det å være menneske, og at det ligger i bunnen for det hele.

Tiden er omme, et siste spørsmål fra salen. Dalai Lama lytter mens han knyter på seg skoene. "Norge og det øvrige Europa flytter en stadig større del av sin produksjon og økonomi til Kina. Hvordan ser du på dette? Han svarer automatisk, senker stemmen et par hakk ekstra, slik han gjør når han skal understreke et viktig poeng: "We must welcome China when they want to be a part of the world. China is to significant too be set aside. The people of China have the same dreams as you and me".

En liten mann forlater podiet. A human being, just like the rest of us?

Sammensvergelse for fremtiden

2005-06-13T21:56:00.000+02:00

Det er lørdag. Jeg har knapt fått satt meg med avisen før jeg møter den, annonsen. På store overflater og med brede fonter utlyser Laila's departement etter diskrimineringsombud. Javel, det er et resultat av den nye arbeidsmiljøloven, jeg skjønner det. Javisst er det nytt, og likevel. Jeg kan ikke la være å få en illeluktende assosiasjon. Til matboksen min på barneskolen. Den som luktet infernalsk av den transkeia jeg alltid måtte dra på, siden mine foreldre ikke lot seg bestikke til å skrive melding i min meldingsbok om at Maneo, hun skal fritas fra slike aktiviteter som mulig gir henne bedre helse, men utvilsom setter skade på hennes sinn. De bet ikke på, og jeg kjenner lukta fremdeles. Den lukter omtrent som dette, lovnader om vondt i vente. Diskrimineringsombud, ordet vrenger seg i munn og mage så fort jeg smaker på det.

Mulig det er bare meg, men jeg syntes det holdt da vi fikk Moderniseringsdepartementet. Det smakte tran av hele greia. På netthinna gled bilder fra 50-årene stille forbi;
- Nå bygger vi landet, dere, skaper nye muligheter for fremtiden. Vi er riktignok ikke så kreative for tiden, la oss bruke begreper som er kjente og kjære, sa Morten.
Det blir liksom ikke schwung over slikt. I verden forøvrig var til og med postmodernismen forbi. Men ikke i Norge, her moderniserer vi igjen! Man skulle tro Dagfinn snek i kulissene.

Hva vil du med et slikt navn, Laila? Annet enn å gi meg frysninger på ryggen. Er det noen som har glemt å ringe Kjetil Try denne gang, eller er det nettopp det dere har gjort? I såfall har han kanskje "Hvis velferd er viktigst" friskt i minne. Han vet at slike håpløse ordsammenstillinger en dag kommer til sin rett, som parodier - også laget av han selv...

Morten og Laila, jeg tror dere fikser det selv, men om dere skulle trenger hjelp til flere kreative varianter - her er noen forslag til neste annonse. Disiplindepartementet, riktigernæringsombud, laverefartsgrensegjennomdårligereveistandardminister. Bare pass på å rådføre med Dagfinn først, tranministeren!

Takke meg til Torbjørns "Norske hus". Det bar i det minste på et snev av visjoner. Gi meg noe å tro på, politikere, jeg ber ikke om noe mer.

Budbringing

2005-06-12T23:41:00.000+02:00

I kveld skulle jeg ønske at jeg var sjonglør
- på sirkus
Ikke en sjonglør i menneskers skjebne

Finnes det utdannelser som forbereder mennesker på slikt
- Annet enn livet skole?

Det stod ingenting i utlysningsteksten
om krav til stivhet i rygg

Eller evne til å bære

Om en uke kan jeg svare
- er denne uken verdt de kronene den gir?

Også for den som skal formidle

2005-06-11T22:04:00.000+02:00

"The greatest glory in living lies not in ever falling, but in rising every time we fall."

Jeg spiller golf, altså er jeg - leder.

2005-06-09T22:37:00.000+02:00

Hva får ledere til å tro at vi nærer en organisasjon til liv og entusiasme med strategiplaner, budsjetter og markedsplaner? Kanskje er det slik det fungerer for økonomer og ingeniører, men sannsynligvis ikke for majoriteten av oss. Vi er ikke sammensatt slik. Men å formidle budskapet til de med høy blåskjortefaktor og svingende golfkøller og få dem til å erkjenne at våre ansatte ikke får vann i munnen og glødende øyne av å høre om budsjettdetaljer, is a though one. Vi har alltid gjort det slik er sangen som synges om og om igjen. Litt mere rusten for hver gang. For sanger med hakk i plata blir det sjelden bedre med årene.

Hver tredje medarbeider i Norge mistrives på jobb. Hva er vår plikt som ledere, om ikke nettopp å ta tak i dette? Vi er så opptatt av bunnlinjen, og av å snakke i økonomiske termer, at vi glemmer hva som indirekte tar oss dit - menneskene. Ledelse innebærer å se at vi har et kollektivt ansvar. Er du usikker på hvordan, sier du? Her er tre stikkord: glød, glød, glød! Tenk om vi kunne gå på jobb som glødende, hele mennesker. Et utgangspunkt for å skape mirakler! Hva gjør vi i stedet? Vi gjør det vi alltid har gjort. Det er det vi kan best. Vi lager nye rutiner, vi skriver en ny rapport, og vi forteller om den haltende utviklingen på bunnlinjen. Enda en gang.

Vil du vite en hemmelighet? Slikt blir det ikke utvikling av! Eller resultater.

Hva gjør vi med det, tenker du kanskje? Jo, vi tar oss en tur på golfbanen, som de lederne vi er, og så tenker vi på det til i morgen. Og samtidig kan vi jo benytte anledningen til å snakke litt om budsjettet - det språket vi forstår. De ansatte kommer jo hver dag, slik de alltid har gjort. Å gi dem retning og noe å tro på? Nymotens sjøsprøyt som snart går over, vil noen mene.

There is hope in a hanging snår, har Eggen fortalt meg. Gjelder det også for svingende golfkøller?

2005-06-09T20:07:00.000+02:00

2005-06-08T20:41:00.000+02:00

Surprise, surprise!

I serien: Dokumentasjon for at Maneo trenger en mannlig italiensk assistent.

2005-06-08T09:17:00.000+02:00

I dag har et selskap i Norge skiftet leverandør av telefontjenester. Det skulle bli så fint. Maneo har argumentert overfor de ansatte i dagesvis om fordelen ved å gå over til mobile løsninger, hvilke muligheter, hvilke muligheter. Og strålefaren, nei ingen grunn til bekymring. Hun har snakket med en mann på Statens strålevern, han har sverget på tro og ære og oversendt en rapport i glanset format. Og stemmen hans var så mandig at det står autoritet av hele dokumentasjonen.

Alt vel så langt.

I natt skjedde overgangen. "Velkommen til NetCom, vi håper du skal bli riktig fornøyd med oss". Det tror jeg på. Rent bortsett fra at jeg nå kun har dekning på 3 kvadratcentimeter i et rom i tredje etasje ved besøk hos opphavet. Like fullt, hun overlever slikt. Heretter trenger jeg ikke dra til Peru for å koble helt ut, 4 timer i bil opp Gudbrandsdalen holder i massevis. Sannsynligvis er jeg NetCom en stor takk skyldig. Uante ressurser kan nå brukes på sko og klær og smykker og andre nødvendigheter i en kvinnes liv.

Den største takken går likevel til meg selv i dag. I min telefonliste finnes det nå, på underlig vis, 4 hele telefonnummer. Dobbelt hurra! Ikke spør hvorfor!

Moral: Ved neste lønnsoppgjør skal jeg be om en assistent. En "legge inn telefonnummer, vaske mitt hjem og skifte dekk på bilen"-assistent. Kravspesifikasjon er opplagt. Høy, mørk og italiensk, takk!

Til mine venner: Ikke forvent at jeg ringer de neste dagene. Dette kommer til å ta tid. Hårfargen er som dere vet fremdeles den samme.

2005-06-06T21:37:00.000+02:00

Juba juba..

Mandag morgen

2005-06-06T14:25:00.000+02:00

Det er noe med mandager, noe jeg ikke helt greier å overveldes over. En dag, en uke, fremstår som en uendelighet. Og i denne diskusjonen om knapphet på tid. Har egentlig mandager noen gang løpt fra meg? Tror ikke det... Tidsklemma gjelder ikke på mandager. De fremstår som uendeligheter av ondt, i allefall sett fra min seng kl 06.10, i det sirenen går...

Når det er sagt, det bruker å komme seg utover dagen. En dusj, en sang i bilen, og en yoghurt og kaffe ved ankomst kontor. Kunsten er å ikke booke møter med Maneo på denne tiden av uken, Maneo trenger fred da. Fred til å finne tak i hjernen, hente ansiktstrekkene som ligger igjen hjemme og først dukker opp senere. For omgivelsenes egen skyld. Et kvarter i stillhet, la Maneo være i fred da.

Slik startet det også i dag. En kopp kaffe, og det kom seg. Jeg fant igjen både hjerne og ansiktstrekk. Nesten. Men, det er noe med Veritasrevisjoner. De evner ikke å få meg til å danse på bordet. De evner meg mer til å fristes til å gjøre som George i Seinfeld, sette telefonen på møte, krype inn under pulten og sove, lenge, lenge.

Kom tirsdag og befri meg!

2005-06-05T21:24:00.000+02:00

But I will ask the workmen

Dagfinns lille oransje

2005-06-05T18:00:00.000+02:00

Det er valgkamp, det er tydelig. Og snart får vi se den ene politikeren etter den andre på frierferd, i uendelig kappløp med sin egen troverdighet.

Krf forteller meg på sine hjemmesider at de vil skape et varmere samfunn. De er familiepartiet, de som verner om verdiene. Menneskeverdet, nestekjærligheten og forvalteransvaret er ideologien de bygger politikken rundt. Jo, det er slik jeg kjenner krf, i tillegg til et par mindre flatterende sider. Jeg skal ikke utbrodere, la oss i stedet si det slik, jeg leverer aldri min stemme til Anita Apelthun Sæle.

I førersetet, i dobbel forstand, har de nå satt Dagfinn. Han som fikk meg til å begynne å røyke. På trass. Ha meg unnskyldt, Dagfinn. Men når du kommer og forteller meg hva jeg skal gjøre og ikke, ja da blir jeg som et barn igjen. Med hendene i kors og full av enstavelsesord. Og jeg sier "vil ikke, vil ikke, vil ikke".

Kanskje er det derfor da, at jeg nesten setter kaffen i vrangstrupen, i et spontant latteranfall, når jeg ser Dagfinn komme kjørende i sin lille oransje. Det er umulig... Dagfinn åpner valgkampen i en oransje cabriolet!

Hvor var rådgiverne dine den dagen denne beslutningen ble tatt, Dagfinn? På ferie? Sannsynligvis er det flere en jeg som har problemer med å se at denne bilen stemmer helt overens med familieverdier og samfunnsansvar og nestekjærlighet. Og troverdigheten din Dagfinn, la du den i bagasjerommet?

Du skulle ringt meg Dagfinn, jeg er ikke verre på det, jeg skulle gitt deg rådet gratis. Toyota Avensis, Dagfinn, det er det som er din bil.

2005-06-05T17:35:00.000+02:00

If blood will flow when flesh and steel are one
Drying in the colour of the evening sun
Tomorrow's rain will wash the stains away
But something in our minds will always stay

Perhaps this final act was meant
To clinch a lifetime's argument
That nothing comes from violence and nothing ever could
For all those born beneath an angry star
Lest we forget how fragile we are

On and on the rain will fall
Like tears from a star, like tears from a star
On and on the rain will say
How fragile we are

2005-06-05T01:37:00.001+02:00

magnolia

Magnolia og vindmøller

2005-06-04T22:44:00.000+02:00

I dag fant jeg en vakker artikkel i DN, om Olav Kalleberg som dyrker magnolia på sin hals - i Norge. Det skulle være umulig. Men fordi han har prøvd og prøvd og aldri gitt opp, sitter han nå med arter som han selv har dyrket fram. Der andre ville gitt opp har han fortsatt, magnoliamannen. Han prøver og feiler, og feiler igjen. Bare en knapp tiendedel av plantene hans har plantet har overlevd. Like fullt, han fortsetter. "-Jeg prøver gjerne samme plante fem ganger. Det er ikke alltid klimaet det er noe galt med, men planten selv som har vært dårlig og stresset, sier han. -Man vet aldri. Det kan være verdt å prøve."

Neste gang jeg kjenner vindmøllene møte meg, skal jeg tenke på vakre blomster! At det alltid starter med et frø. Et frø som trenger tid for å vokse seg stort og robust nok før det kan bære fram blomster.

Hvis pølse er viktigst

2005-06-04T20:33:00.000+02:00

Gerd Liv Valla, i dag har du overgått deg selv. Om du har behov for adrenalinkick, kanskje du skulle begynne å kjøre motorsykkel eller hoppe i fallskjerm i stedet for å foreslå innføring av 6-timers dagen?

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg vet at jeg ønsker å leve i et land som er en del av verden forøvrig og som har levende arbeidsplasser også om noen år. I 2050 er halvparten av vår befolkning over 50 år. Har du tenkt på det? Jeg ønsker at det skal finnes noen som jobber for å ta vare på meg når jeg blir gammel. Når jeg er sliten og lei av å outsource og flytte fabrikker til India og Kina, fordi vi ikke ser hva som skjer i verden forøvrig.

Du predikerer fellesskap. I mine øyne er dette forslaget alt annet. Kan du vennligst bedrive russisk rullett med noen annens fremtid enn min?

En blogg blir født

2005-06-04T20:20:00.000+02:00

Jeg sitter på flyplassen i Helsinki. Det er mai 2005. Hodet er fullt av tanker, ideèr, ting jeg må huske å ta tak i. Men kroppen er sliten. Jeg har sovet 4t det siste døgnet. Det regner i Oslo. Ingenting forteller meg at jeg bør sette kursen dit, annet enn ønsket om å sove i egen seng i natt. Ved siden av meg sitter to japanske damer. De er på vei til Norge, oppdager at jeg er på forretningsreise og spør om de kan få ta bilder av meg. Eksotisk blond frøken med pc. En raritet å ha med hjem, et billedlig bevis på arten sliten norsk forretningsreisende hunnkjønn, at den faktisk eksisterer. De skal til Norge i to dager, deretter venter Russland, så hjem. Det er en hektisk ferie, og jeg kan ikke annet enn å tenke at det er litt som livet mitt.

Jeg er en måned gammel i ny jobb nå. Jeg leter etter nålen i høystakken. Jeg har vært på møte med kolleger i Norden og Baltikum. Fullt av gode intensjoner. Visjon, merkenavn, identitet, alt flagrer i luften. Vi skal skape samhørighet og fellesskap av disse ordene. Men hvordan? Og jeg har vært på møte med Riita. Hun sa noe viktig. At hun var bekymret over all kompetansen vår. Hvordan skal vi lede hverdagsmennesker med alle disse kompliserte ordene, og forvente at de skal forstå og ta til seg budskapet vårt? Forutsetningen for å lykkes er at vi snakker samme språk. Det som oftest begynner med et "Hei" og et "Jeg ser deg". Slikt trenger man ikke 10 års universitetsutdannelse for å skjønne, snarere tvert imot.

Jeg har bestemt meg for å skrive jobbdagbok heretter, små betraktninger over hverdagen, og det å være ny i en jobb som min. En enkel kvinnes dagbok. På samme måte som de andre ansatte i organisasjonen er enkle, er jeg det. Vi bærer med oss denne bagasjen kalt ord. I ledersammenheng er utfordringen å gjøre dem til mer enn nettopp det. Det er denne nålen jeg leter etter. Kanskje lærer jeg noe viktig av mine ord. Om motoren som holder meg på veien. Om hvor jeg skal finne mot. Mot til å slåss mot vindmøller. Og krefter til å klare å stå i denne utfordringen.